Åpning Fredag 12. april kl. 18.00 – 21.00
Fredag 12. april, kl 18.00, åpner vi semesterets siste separatutstilling i Atriet, med tidligere KiB student, Eirik Senje.
Utstillingen, «Parasol», er en del av utstillingsprogrammet til KiB hvor publikum kan oppleve utstillinger med tidligere studenter, som er under utdanning, nyetablerte eller mer etablerte kunstnere.
Eirik Senje (f. 1982) bor og arbeider i Oslo. Han var student ved Kunstskolen i Bergen fra 2005-2007, og fullførte sin mastergrad i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2012.
Arbeidene hans har blant annet blitt vist på Galleri K, WIELS Project Room, Kunstnerforbundet, Kunsthall Oslo, Norsk Billedhoggerforening, Momentum Biennalen 2019: The Emotional Exhibition (F15, Moss), Norsk Skulpturbiennale 2017 (Vigelandmuseet, Oslo), Kunsthall Oslo (2017), Tegnebiennalen 2016. I 2019 var Senje artist-in-residence ved WIELS Residency Programme (Brussel). Eirik Senjes arbeider er innkjøpt av Nasjonalmuseet, Oslo kommunes kunstsamling, og Christen Sveaas’ kunstsamling.
It encroached upon me. Encroaches. I couldn’t say when or to what end, or even how or by which chain of events it began – or became I should say, rather.
Indeed, it had arisen in me but gradually; not welling up in me, not like a storm, or a bursting forth from the ground of something like a source; but subtly – insidiously even – like damp in a basement. I never had any say in it, as far as I can remember.
And when in fact it had arisen, and become, as it were, fact, I had become aware of this arising in me, only after said fact and its consequences.
But during the times leading up to that moment…
Which is not right, I don’t think…
No, there was no ‘moment’, per se.
And even had I thought, or even believed, it would have made no difference at all to that reckoning.
‘Times’, I say…
And regardless, as it stood, it had arisen in me, and I had spoken the words, not knowing if they had left my lips or when, seeing how these were now but memories.
In which, for obvious reasons, I put little stock,
However,
Memories, that is, seemingly. Very indulgently, I even say this twice.
The realities they contain, be they based in externalities or not,
Realities…
Realities? Can that be right? Is that what it says here?
No, I think not.
They had come to me ‘as real’, in the sense of, being as they are, delineations of the imaginable – ‘my’ imaginable I should say, rather; not anyone else’s. Not as far as I can tell. Mine own, beyond which my shoes will refuse to take me. And these are My shoes; they belong to Me alone.
And I say this knowing that someone may very well pry them from my corpse one day, after I cease, then to put them to their own uses, poorly fitted though they may be. And I say it also knowing how they (the shoes) make my feet very sore, which may indeed indicate that perhaps they are not my own shoes after all, seeing how ill they fit me. And knowing how, I say it also, this raises further questions, by which some may find cause for alarm. I not. I cannot let this concern me. I will speak of it no more.
And anyhow, the words are lost to me now.
All I remember – if indeed I ‘remember’… but let us not harp now on that point, indulging in it as if it were something sweet and succulent,
Remembrance: The faintest trace of the taste they left on their passing my lips.
The words.
‘Words’ I say,
Thinking of them as words; even knowing how they may indeed have been something else altogether?
That is to say. An echoing. Like ripples on a pond. From the landing of a bird perhaps, or several birds, or the skipping of a stone, or the sounding of a bell. The ‘words’, as I name them, not knowing if they were words or something else, for which ‘words’ are but the mode I employ, analogous to the thing they purportedly refer, which is its own hurdle by itself and not something to be taken lightly. And, let me assure you, that I do not.
‘Thinking’, I say.
‘These are like words’
I say
‘These are like these words’
And I say no more; as far as I can remember, this is all I ever say.
All I can say?
All I dare say?
Like this, I put them forth; like the second sounding of a bell.
They pass my lips…
And then the taste.
I think this happened, or something like it; or something, at the very least. That’s all I’m told, sometimes, that there was something. Something like something like this. They won’t let me in on what, sometimes. Other times, they may be more specific, but this comes with its own set of … questions?
And on the tongue, it must have been, surely… the taste. But the lips also, which having to be passed of course, at least by some accounts; or even in the alternate case; which is not purely theoretical I say; not, and not even then, merely incidental in this regard. It should be said. And so I mention it therefore, that they as well, the lips, would likely have been involved, after a fashion, and should not be left out, even as I have mentioned them previously and by my own reckoning several times.
Like in a kiss? Does that make sense? Or like licking a battery to see if it’s live?
Can that be right?
No, I think not.
No, that’s something else.
Forget all about that.
But the taste, at least, I would describe to you, even as I fail to do the other things. I could do so with ease, it would be my privilege.
Eirik Senje 2024
Åpen dag på KiB 18. februar kl. 12-18
Kl. 14-15: gratis workshop i Atriet
Kl. 16: Åpning av studentutstilling
Kl. 16.30: «Artist talk» – en samtale mellom studenter og lærer
Studiestart
Studiestart på KiB høsten 2024:
Vi gleder oss!
Avgangsutstillingen 2024
Velkommen til årets avgangsutstilling på Kunstskolen i Bergen!
Utstillingen inneholder arbeid i mange ulike uttrykk, materialer og teknikker. Fra maleri, til tegning, installasjon, lydkunst, World-building, performance, tekstil og skulptur. En klasse består av mange ulike personligheter, med ulike interesser og blikk. I løpet av utstillingshelgen kan vi få dykke inn i deres univers og oppleve litt av hvordan de filtrerer og belyser verden rundt seg gjennom kreative prosesser.
Vernissasje: fredag 31. mai kl. 18.00
Øvrige åpningstider er:
Lørdag 1. juni 12-17
Søndag 2. juni 12-17
Årets avgangskull og utstillere er:
Nicholas Bauge
Ngan Ha Dang Bergfald
Miriam Eide Børretzen
Paal Michael Chamberlain
Pelle Ørevik Evensen
Askil Steine Faugstad
Sophie Flingtorp
Casper Follesø
Ailin Patricia Grimnes
Villas Hals Gylseth
Ingrid Halleland
Julie Halvorsen
Hedda Natalie Marthinsson Hemmingsen
Sanna Hundsnes
Solveig Schenk Jensen
Sunniva Alise Maghsoudi Larsen
Ines Lerden
Malene Karlsen Næss
Danielle Olsen
Hedda Trondsdatter Ottestad
Johanne Elise Hansteen Valen
John-Levi Joks Vars
Elise Herstad Wathne
Årets katalog kan du laste ned via bildet under:
KiB inviterer tilbake: Eirik Senje – en utstilling i Atriet på Kunstskolen i Bergen
Lørdag kl. 12.00 -17.00
Søndag kl.12.00 -17.00
Utstillingen, «Parasol», er en del av utstillingsprogrammet til KiB hvor publikum kan oppleve utstillinger med tidligere studenter, som er under utdanning, nyetablerte eller mer etablerte kunstnere.
Eirik Senje arbeider tverrfaglig, hvor både tekst, tegning, maleri, skulptur og installasjon er en del av hans kunstneriske praksis.
Arbeidene til Senje kan opptre kryptiske i møte med publikum, som om de holder på en hemmelighet, eller tilhører et univers som operer med sitt eget språk, symbolikk, sine egne regler og logikk.
Utstillingstekstene kan oppleves som en slags prolog til verkene, og utstillingen som en manifestasjon av kunstnerens stille monolog og tankestrøm.
Arbeidene hans varierer i uttrykk, teknikk og omfang. Som bruddstykker i et fragmentert narrativ, forteller de samlet en historie som oppleves ulik for hver betrakter.
Arbeidene hans har blant annet blitt vist på Galleri K, WIELS Project Room, Kunstnerforbundet, Kunsthall Oslo, Norsk Billedhoggerforening, Momentum Biennalen 2019: The Emotional Exhibition (F15, Moss), Norsk Skulpturbiennale 2017 (Vigelandmuseet, Oslo), Kunsthall Oslo (2017), Tegnebiennalen 2016. I 2019 var Senje artist-in-residence ved WIELS Residency Programme (Brussel). Eirik Senjes arbeider er innkjøpt av Nasjonalmuseet, Oslo kommunes kunstsamling, og Christen Sveaas’ kunstsamling.
It encroached upon me. Encroaches. I couldn’t say when or to what end, or even how or by which chain of events it began – or became I should say, rather.
Indeed, it had arisen in me but gradually; not welling up in me, not like a storm, or a bursting forth from the ground of something like a source; but subtly – insidiously even – like damp in a basement. I never had any say in it, as far as I can remember.
And when in fact it had arisen, and become, as it were, fact, I had become aware of this arising in me, only after said fact and its consequences.
But during the times leading up to that moment…
Which is not right, I don’t think…
No, there was no ‘moment’, per se.
And even had I thought, or even believed, it would have made no difference at all to that reckoning.
‘Times’, I say…
And regardless, as it stood, it had arisen in me, and I had spoken the words, not knowing if they had left my lips or when, seeing how these were now but memories.
In which, for obvious reasons, I put little stock,
However,
Memories, that is, seemingly. Very indulgently, I even say this twice.
The realities they contain, be they based in externalities or not,
Realities…
Realities? Can that be right? Is that what it says here?
No, I think not.
They had come to me ‘as real’, in the sense of, being as they are, delineations of the imaginable – ‘my’ imaginable I should say, rather; not anyone else’s. Not as far as I can tell. Mine own, beyond which my shoes will refuse to take me. And these are My shoes; they belong to Me alone.
And I say this knowing that someone may very well pry them from my corpse one day, after I cease, then to put them to their own uses, poorly fitted though they may be. And I say it also knowing how they (the shoes) make my feet very sore, which may indeed indicate that perhaps they are not my own shoes after all, seeing how ill they fit me. And knowing how, I say it also, this raises further questions, by which some may find cause for alarm. I not. I cannot let this concern me. I will speak of it no more.
And anyhow, the words are lost to me now.
All I remember – if indeed I ‘remember’… but let us not harp now on that point, indulging in it as if it were something sweet and succulent,
Remembrance: The faintest trace of the taste they left on their passing my lips.
The words.
‘Words’ I say,
Thinking of them as words; even knowing how they may indeed have been something else altogether?
That is to say. An echoing. Like ripples on a pond. From the landing of a bird perhaps, or several birds, or the skipping of a stone, or the sounding of a bell. The ‘words’, as I name them, not knowing if they were words or something else, for which ‘words’ are but the mode I employ, analogous to the thing they purportedly refer, which is its own hurdle by itself and not something to be taken lightly. And, let me assure you, that I do not.
‘Thinking’, I say.
‘These are like words’
I say
‘These are like these words’
And I say no more; as far as I can remember, this is all I ever say.
All I can say?
All I dare say?
Like this, I put them forth; like the second sounding of a bell.
They pass my lips…
And then the taste.
I think this happened, or something like it; or something, at the very least. That’s all I’m told, sometimes, that there was something. Something like something like this. They won’t let me in on what, sometimes. Other times, they may be more specific, but this comes with its own set of … questions?
And on the tongue, it must have been, surely… the taste. But the lips also, which having to be passed of course, at least by some accounts; or even in the alternate case; which is not purely theoretical I say; not, and not even then, merely incidental in this regard. It should be said. And so I mention it therefore, that they as well, the lips, would likely have been involved, after a fashion, and should not be left out, even as I have mentioned them previously and by my own reckoning several times.
Like in a kiss? Does that make sense? Or like licking a battery to see if it’s live?
Can that be right?
No, I think not.
No, that’s something else.
Forget all about that.
But the taste, at least, I would describe to you, even as I fail to do the other things. I could do so with ease, it would be my privilege.
Eirik Senje 2024
ÅPEN DAG
Tidligere KiB student?
Tidligere KiB student?
Vi ønsker å synligjøre arbeidslivsrelevansen for studiet på KiB og ønsker derfor å høre fra deg som har vært student hos oss. Dette gjelder alle våre tidligere studenter som gikk ut av skolen fra 1988 til 2023.
Håper du vil sette av to minutter til å svare på vår undersøkelse:
https://docs.google.com/forms/d/e/1FAIpQLSfz4WvfFhOK2HUq9EI0u07ikYuu6p8UN-3YUisy0T9TZcDsCg/viewform?usp=sf_link
KiB inviterer tilbake: Bente Valentinsen Dankertsen – en utstilling i Atriet
Kunstutstilling med Bente Valentinsen Dankertsen 01.12 – 03.12
Lørdag kl. 12.00 -17.00
Søndag kl.12.00 -17.00
Utstillingen er en del av utstillingsprogrammet til KiB hvor publikum kan oppleve utstillinger med tidligere studenter, som er under utdanning, nyetablerte eller mer etablerte kunstnere. Vi arrangerer også utstillinger med ulike samarbeidspartnere.
Kunstneren sier selv om utstillingen:
Jeg begynte med materialet hjorteskinn i 2019. Litt tilfeldig, men det har nok ligget der en driv til å snakke om materialer og gammelkulturhistorie, men og vårt bruk og kast samfunn.
En sentral del av kunstnerskapet mitt er diskusjonen rundt menneskers sløsing med naturressurser. Ved den etablerte hjortejakten blir hjortehuden ikke tatt vare på av jegerne.
Ved å hente opp gamle teknikker og sette dem sammen med moderne uttrykksmåter, prøver jeg å knytte bånd til dagens levevis. Hele tiden mens bevaringen av økosystemene og naturressursene har hovedrollen. Utforskningen av materialet, samtidig som det har en sterk påvirkning på oss, gjør det utfordrerne og spennende å jobbe med. «
Her er en omkamp byen fortjener: Ikke riv Sølvvarefabrikken i Kaigaten, la den heller gjenoppstå som en levende kulturinstitusjon
I Kaigaten ligger et forfallent hvitt bygg du kanskje har sluttet å legge merke til.
Det har ikke alltid vært like stille i korridorene her.
Bergen kommune kjøpte «Sølvvarefabrikken» i Kaigaten for drøye 50 millioner med formålet om å lage en middelalderpark som skal synligjøre Nonneseter kloster. Rivningskostnadene er høye, så kommunen har ikke kunne prioritert det enda. Nå ønsker Vestland fylkeskommune å bidra økonomisk til prosjektet.
Dersom bygget ikke rives, så er spørsmålet hva det skal brukes til? Kommunen kan bli fristet til å selge bygget, trolig med tap. Det vi får da er vel noen nye kontorer og kanskje enda en kjedekafe eller lignende. Trenger vi dette?
Men hva med å benytte bygget til kultur- og utdanningsformål? Kunstskolen i Bergen er en ideell organisasjon som har vært med på å utdanne byens kunstnere siden 1988. I dag leier vi midlertidige lokaler i Marken 37 og har utsikt mot kulturminnene. Hva om KiB kunne flyttet inn der? Da sikrer vi oss en sentrumsnær kunstskole midt i «kunstaksen». Her kan det i tillegg til undervisningen skje utadvendte aktiviteter til glede for byen samtidig som kulturminnet blir tilgjengeliggjort og bevart!
Å rive bygget er ikke en god ide for kulturbyen Bergen
Historien til dette bygget og plassen rundt det går helt tilbake til 1100- og 1200-tallet og er med på å fortelle en viktig del av byen vår sin historie. Her lå Nonneseter kloster, hvor i dag bare et korkapell og tårnfoten i dag er bevart. Imellom disse to kulturminnene finner vi et annet kulturminne; Sølvvarfabrikken. Dette er et eksempel på bevart industriarkitektur fra området og er med på å fortelle en annen viktig del av vår historie.
På hele denne tomten står det kulturminner som bør bevares, men det er vedtatt å rive Sølvvarefabrikken. Det er lett å forstå et ønske om å gjøre Nonneseter kloster mer synlig. Men når planen er å rive et annet kulturminne for å få dette til, så blir det helt feil.
Vi mener at dette ville være det perfekte stedet for byen at Kunstskolen i Bergen har sin aktivitet; kunstutdanning, gratis sommerskole for barn og unge, utstillinger, kurs, kulturdebatter, seminarer, forelesninger, akt- og krokikvelder, samtaler om kunst og kultur, osv: Hva om dette fikk plass i den gamle Sølvvarefabrikken i Kaigaten? Vil ikke det være mye bedre for byen vår enn å rive bygget?
Åpen og gratis forelesning med Geir Stjernholm Uldal: Den virkelig gamle religionen – kunst og religiøse forestillinger i europeisk steinalder
«Den virkelig gamle religionen – kunst og religiøse forestillinger i europeisk steinalder»
KiB inviterer tilbake: Torunn Skjelland – en utstilling i Atriet
Lørdag kl. 12.00 -17.00
Søndag kl.12.00 -17.00
Utstillingen er en del av utstillingsprogrammet til KiB hvor publikum kan oppleve utstillinger med tidligere studenter, som er under utdanning, nyetablerte eller mer etablerte kunstnere. Vi arrangerer også utstillinger med ulike samarbeidspartnere.
Kunstskolen i Bergen ligger mitt hjerte nær. Jeg har selv vært student der, og jeg har undervist på skolen i nærmere ti år. Jeg har også vikariert som rektor.
Kunstskolen i Bergen er kanskje det som har preget meg mest som kunstner. Fraser som ble sagt, inngang til prosesser, mentale verktøy – alt dette bruker jeg fortsatt i mitt virke som kunstner. Det er med mye entusiasme jeg skal vise arbeider som omfatter skolens store mantra: Prosess.
Skjelland har gjennomført mange offentlige oppdrag og har en svært aktiv utstillingsvirksomhet.